mandag 21. januar 2013

Unmasked......

... og åpenhjertet fra meg i dag.

Å leve er som å tegne uten viskelær...
Ukjent.



Sommeren og høsten 2012 var da jeg skulle starte et liv i Trondheim med blanke ark.
Vel skulle jeg bryte opp fra famile, venner og mine vaner i Namsos, med en avstand på bare 20 mil, hva var nå det... ingenting!

Entusiasmen boblet over til uante dimensjoner og fremtiden med skole, nye venner og storbylivet lå forran meg. Åååå som jeg drømte og hadde visjoner...
Jeg brettet opp armene og begynte med studiene i august - en mangeårig drøm hadde gått i oppfyllelse. Jeg skulle studere i 2 år til å bli interiørarkitekt. 2 år med løpet lagt opp så grundig at jeg kunne lene meg tilbake i visshet om at de neste par årene var snekret grundig sammen. Et tredje år for å ta bachelor hadde også begynt å modnes i tankene mine... kanskje i England eller i Irland?



 Det hele begynte med en spasertur nede på vakre Bakklandet en nydelig høstkveld i september. Da vi bor 3 minutter gange fra denne skjønne og ærverdige bydelen,  benyttes enhver anledning til spasere gjennom de brosteinlagte smale gatene med de skjønneste små hus, portrom, butikker og kafeer.
 Jeg kunne kjenne det med det samme det skjedde, og jeg tenkte - nå blir det ille.
Jeg tråkket forkjært ned fra fortauskanten, og smerten ilte fra korsryggen og ned i benet. Haltende kom jeg meg hjem.  Kontaktet lege neste dag og fikk betennelsesdempende og smertestillende tabletter, og om en uke eller to skulle jeg være fit for fight igjen -  optimismen var på topp.

Men slik skulle det ikke gå. 2 uker ble til 2 måneder i et smertehelvete. Ikke kunne gå, stå, sitte eller ligge. Hverdagen ble delt opp i intervaller på 10 min. Så lenge kunne jeg være i en stilling før jeg måtte skifte til en annen. Ikke kunne jeg kle av eller på meg klær, langt mindre gjøre husarbeid eller lekser.
Det eneste jeg så i 2 måneder var husets fire vegger og den enste jeg hadde fysisk kontakt med var min samboer, når han hadde tid til å være hjemme mellom studier og spilling. Det tok ytterligere 1 måned til før kroppen begynte å fungere sånn noen lunde. Etter nesten 3 måneder med fravær på skolen, måtte jeg bare innse at løpet var kjørt. Å ta igjen det tapte kunne umulig la seg gjøre og jeg måtte bare innse fakta - 1. og 2. semester var en sagablott.


Tankene, som før var lyse og fulle av optimisme, ble nå erstattet med tungsinn og dysterhet som etter hvert gikk over til en depresjon. Jeg følte meg utrolig ensom,  til tider forlatt og udugelig. Tankene kvernet og hadde fått god grobunn i den perioden jeg var nærmest invalid. Dette resulterte som sagt i en ganske massiv depresjon - noe jeg ennå sliter med. Etter ukevis med inaktivitet på grunn av ryggen, ble jeg nå inaktiv på grunn av psyken. Bare det å sminke seg, ta seg en dusj, lage mat og vaske hus ble et hinder så stort for meg at det ble nærmest uoverkommelig. Energien hadde nådd bunnivå, og jeg ble sliten bare av å gå over stuegulvet. Etter hvert ble det så ille at jeg begynte å spekulere i meningen med livet - hvorfor er vi her når vi uansett skal dø? Livet mitt hadde plutselig mistet innhold og mening, og det var ingen ting som kunne glede meg lenger.


Matlysten ble borte og kiloene raste av - en slik slankekur er ikke å anbefale!!
Med anspenthet og dårlig pusteteknikk kom også svimmelhet, hodepine, høy puls og muskelsmerter - og sist men ikke minst angstanfall. Angstannfallene kom som lyn fra klar himmel - på bussen, i butikken eller når jeg satt i sofaen og så på TV. Dette var min "oppvåkning" - nå MÅTTE jeg ta grep. 


Jeg gikk mange mange runder med meg selv  og valget falt på å flytte tilbake til Namsos der jeg har mine barn, familie, venner og nettverk. Heldigvis har jeg en utrolig forståelsesfull  kjæreste og samboer, og han støtter meg 110 % i min avgjørelse. Ettersom han har 2 1/2 år igjen på musikkvitenskapstudiene, må han følgelig bli boende i Trondheim. Jeg skal gjøre ferdig mine studier gjennom NKI, og flere prosjekter er allerede på gang - ikke noe å vente på!


Jeg har allerede leid meg et koselig lite hus i Namsos, og flyttedagen er nå på fredag. 
Energien, gleden og meningen med livet begynner sakte men sikkert å vende tilbake.
En ting er helt sikkert - jeg kommer til å tilbringe mye tid i Trondheim hos min kjære - for som sagt 20 mil er jo tross alt ingenting:)





20 kommentarer :

  1. Livet er jammen uforutsigbart..så godt at alt nå har ordnet seg til det beste for deg igjen-GLEDE!
    <3 og klem fra Else Britt:):)

    SvarSlett
  2. Aller først må jeg få gi deg en veldig god klem for det fortjener du virkelig.Så flink du er,som tar tak i livet ditt og prøver å få deg selv på fote igjen...du har nok hatt det kjempetøft skjønner jeg.Jeg kunne skrevet nesten det samme.Et overtråkk skulle utarte seg og her sitter jeg plutselig med Fobromyalgi...sier de lærde ihvertfall.Jeg har ikke vært i jobb siden sept.2011,og ikke vet jeg om eller når jeg kommer meg på jobb,og hva i all verden kan det være?Drømmer om å starte egen butikk...men....jeg må ta tiden til hjelp.Er heldigvis optimistisk og faktisk klarer jeg å kose meg hjemme.Med to barn under ti,hunder hus og hjem har jeg fingrene fulle...og helsen gjør at jeg tar en økt nå og en da.Det må være helt forferdelig å bli depressiv når man går slik.Men...ikke dvel ved det som har vært...seremonier og vær stolt over det du nå får til,så skal du se at det er i motbakke det går oppover...rette veien :)
    Så flink du er til å fortelle og være åpen- respekt!!!!
    Lykke til med flyttingen og alt annet...vi blogger vel når du flytter også?
    Toveklem:)

    SvarSlett
  3. Uffda Marianne, dette var en trist historie. Men utrolig godt at du ser lyset i tunellen. Det er egentlig godt vi ikke kan se inn i framtiden for livet byr som regel ikke bare på positive og gode ting dessverre. Kjenner meg litt igjen... har falt ned et par trapper jeg også. Men har klart å kjempe meg opp igjen heldigvis selv om det satt seg i kroppen i form av leddgikt. Heldigvis en litt mild form om man kan si det.
    Du er utrolig heldig som har familie rundt deg. Du må ha all mulig lykke til. Vi blogges vel?

    Stor klem til deg :)

    SvarSlett
  4. så leit …
    Men du har heldigvis greid og snu det :) !!!
    En seier i seg selv !!!!
    Stå på , dette greier du !!
    MASSEVIS av lykke til :)
    Klem

    SvarSlett
  5. Det var eit åpent og ærlig innlegg!! Så fint å lesa om optimismen du har fått tilbake;) stå på og la kreftene komme tilbake. Bildene du tar er nydelige! Klem Kjersti

    SvarSlett
  6. Imponerende ærlig og tøft delt. Livet er ikke for pyser ;) Hardt og brutalt til tider - og så kommer man ut av det ; sterkere enn før.
    Husk; det er i motbakker det går oppover :) Lykke til med flytting og ny hverdag. Måtte den bli god!
    Klem

    SvarSlett
  7. Skjønner at du har hatt noen tøffe tak i det siste! Ikke godt å vite at et feil tråkk skulle dra med seg så mye vanskelig og vondt...Det høres ut som du er på vei oppover igjen i allefall, håper alt det vanskelige slepper taket sakte men sikkert og at du får den støtten, oppmuntringen og hjelpen du trenger.Det er i tider med motbakke at man merker hvor betydningsfult det er med nære venner og en støttende familie. Lykke til videre, håper du får masse solskinn på din vei =)

    SvarSlett
  8. Så godt det kan være å være så åpenhjertig noen ganger! Flott at du tør å dele dette med leserene dine! Ikke barebare det! Modig! Kanskje man selv kan være så modig en gang:)

    Ønsker deg all lykke fremover! Ny start nå, legge det vonde bak seg å se fremover:)

    SvarSlett
  9. Kjære deg - vet nok litt om hvordan du har det, hos meg ble det brudd i ryggen p.g.a. fall på trappa utenfor huset vårt.... - ellers kunne jeg skrevet om et forløp som ligner på ditt...! Var sterkt å lese det du skriver, du er god til å sette ord på det du har vært/er i:) Så bra at du har greid å ta avgjørelsen om å gjøre det du tror er best for deg, du har starta på vegen tilbake til helse og livsglede - og den veien fører helt sikkert til målet:))) Neste uke starter jeg i ny 50% jobb etter å ha vært ute av arbeidslivet i tre år..... det ble noen tøffe tak, men nå er målet i sikte:) Hurra for oss - og alle andre som tar grep og kommer oss opp å gå igjen etter smellen!:) Klem fra meg (som trolig ikke ville blitt bedre av å bo i Namsos - så der er vi nok litt forskjellige he he...:)

    SvarSlett
  10. Så godt at du ser fremover- jeg heier på deg.
    En god klem i luften til deg :)

    Klem Yvonne

    SvarSlett
  11. Tøft av deg å dele dette med verden :)
    Om alle hadde turt å være så modige hadde vi hatt mindre fordommer!
    Godt å høre at du er er på bedringens vei :)
    Masse lykke til :)
    Ha en flott dag!
    Klem

    SvarSlett
  12. Det ser rart hvordan ting kan snu før vi vet ordet av det. Godt du har tatt en avgjørelse og at det igjen ser lettere ut. For meg har troen på at vi blir ledet dit vi skal hva som er til det beste for meg og de nære rundt meg gitt god støtte, i motgangstider. Jeg ble sykemeldt for 7 år siden og jeg gråt det første året..men så snudde det og ville ikke være den opplevelsen for uten .
    Fint du er på gang igjen og stol på magefølelsen din. Du har din kjære 20 mil unna- men for en glede de gangene dere møtes og dagene dere har i sammen. :)

    Nyt kvelden klem fra

    Monica

    SvarSlett
  13. Kjære søte Marianne!!
    Åpent og ærlig, og det står det virkelig stor respekt av! Du er sannelig tøffere enn du selv tror.
    Å ta slike grep og beslutninger er tøfft, og jeg er helt sikker på at du kommer enda sterkere ut av det.
    (jeg har litt er faring på det området der..)
    Ønsker deg all verdens lykke til i "ditt nye liv", og kanskje sees vi rundt en sving i Namsos.
    God og varm Titti-klem!

    SvarSlett
  14. Livet er uforutsigbart,mye skjer i livene våre.
    Det er slett ingen dans på roser bestandig, synes du er tøff som setter ord på det.
    Det hjelper ofte å si hvordan en har det, ta grep og komme videre slik du har gjort.
    Håper det ordner seg for deg:)
    Ønsker deg lykke til:)

    Varm klem

    SvarSlett
  15. Et sterk innlegg som viser mot!!
    Tror nok du er på god vei,og at det er godt å være blandt dine!!
    Masse masse lykke til på veien,you go girl!! :-)
    klm ingrid l

    SvarSlett
  16. synes det var modig og utlevere deg på denne måten. og jeg syntes synd på deg.
    OG jeg bøyer meg i støvet at du har klart å snu dette ...står respekt av!

    masse lykketil!

    klem tone

    SvarSlett
  17. Å SÅ GREPET JEG BLE<3
    SKJØNNE DEG
    SÅNN BUNN ER IKKJE LETT Å KJENNE PÅ
    ØNSKER DEG LYKKE TIL MED FREMTIDEN ,FAMILIEN OG STUDIENE!!!
    KLEMMER I FLENG FRA ELI:))

    SvarSlett
  18. Uff....viktig og ta vare på så selv...det har jeg lært etter en alvorlig ulykke i sommer...sliter med skadene enda...
    Håper jeg blir bra, men det viktige er at jeg overlevde og har familien min.

    Carpe diem!

    Stor klem :)

    SvarSlett
  19. Det viktigste er å ta grep om situasjonen - og det har du gjort. Flott! Livet er her og nå og vi må gjøre det beste ut av dagen i dag, og ikke sitte passive å drømme om alt som har vært eller skulle vært. Lykke til videre :-) Klem til deg

    SvarSlett
  20. Så utrolig modig av deg og dele dette med oss. Min kunnskap er om man bare tør å si ifra hvordan man har det er det et steg i riktig retning. Det er mange som har det slik, men n en blir der og andre tar tak slik du har gjort. Lykke til med alt, måtte de bli akkurat slik du drømmer om....iblant tar det bare litt lengre tid:)

    Varmeste klemmer fra Elisabeth

    SvarSlett

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...