Unmasked......

... og åpenhjertet fra meg i dag.

Å leve er som å tegne uten viskelær...

Ukjent.

Sommeren og høsten 2012 var da jeg skulle starte et liv i Trondheim med blanke ark.

Vel skulle jeg bryte opp fra famile, venner og mine vaner i Namsos, med en avstand på bare 20 mil, hva var nå det... ingenting!

Entusiasmen boblet over til uante dimensjoner og fremtiden med skole, nye venner og storbylivet lå forran meg. Åååå som jeg drømte og hadde visjoner...

Jeg brettet opp armene og begynte med studiene i august - en mangeårig drøm hadde gått i oppfyllelse. Jeg skulle studere i 2 år til å bli interiørarkitekt. 2 år med løpet lagt opp så grundig at jeg kunne lene meg tilbake i visshet om at de neste par årene var snekret grundig sammen. Et tredje år for å ta bachelor hadde også begynt å modnes i tankene mine... kanskje i England eller i Irland?

 Det hele begynte med en spasertur nede på vakre Bakklandet en nydelig høstkveld i september. Da vi bor 3 minutter gange fra denne skjønne og ærverdige bydelen,  benyttes enhver anledning til spasere gjennom de brosteinlagte smale gatene med de skjønneste små hus, portrom, butikker og kafeer.

 Jeg kunne kjenne det med det samme det skjedde, og jeg tenkte - nå blir det ille.

Jeg tråkket forkjært ned fra fortauskanten, og smerten ilte fra korsryggen og ned i benet. Haltende kom jeg meg hjem.  Kontaktet lege neste dag og fikk betennelsesdempende og smertestillende tabletter, og om en uke eller to skulle jeg være fit for fight igjen -  optimismen var på topp.

Men slik skulle det ikke gå. 2 uker ble til 2 måneder i et smertehelvete. Ikke kunne gå, stå, sitte eller ligge. Hverdagen ble delt opp i intervaller på 10 min. Så lenge kunne jeg være i en stilling før jeg måtte skifte til en annen. Ikke kunne jeg kle av eller på meg klær, langt mindre gjøre husarbeid eller lekser.

Det eneste jeg så i 2 måneder var husets fire vegger og den enste jeg hadde fysisk kontakt med var min samboer, når han hadde tid til å være hjemme mellom studier og spilling. Det tok ytterligere 1 måned til før kroppen begynte å fungere sånn noen lunde. Etter nesten 3 måneder med fravær på skolen, måtte jeg bare innse at løpet var kjørt. Å ta igjen det tapte kunne umulig la seg gjøre og jeg måtte bare innse fakta - 1. og 2. semester var en sagablott.

Tankene, som før var lyse og fulle av optimisme, ble nå erstattet med tungsinn og dysterhet som etter hvert gikk over til en depresjon. Jeg følte meg utrolig ensom,  til tider forlatt og udugelig. Tankene kvernet og hadde fått god grobunn i den perioden jeg var nærmest invalid. Dette resulterte som sagt i en ganske massiv depresjon - noe jeg ennå sliter med. Etter ukevis med inaktivitet på grunn av ryggen, ble jeg nå inaktiv på grunn av psyken. Bare det å sminke seg, ta seg en dusj, lage mat og vaske hus ble et hinder så stort for meg at det ble nærmest uoverkommelig. Energien hadde nådd bunnivå, og jeg ble sliten bare av å gå over stuegulvet. Etter hvert ble det så ille at jeg begynte å spekulere i meningen med livet - hvorfor er vi her når vi uansett skal dø? Livet mitt hadde plutselig mistet innhold og mening, og det var ingen ting som kunne glede meg lenger.

Matlysten ble borte og kiloene raste av - en slik slankekur er ikke å anbefale!!

Med anspenthet og dårlig pusteteknikk kom også svimmelhet, hodepine, høy puls og muskelsmerter - og sist men ikke minst angstanfall. Angstannfallene kom som lyn fra klar himmel - på bussen, i butikken eller når jeg satt i sofaen og så på TV. Dette var min "oppvåkning" - nå MÅTTE jeg ta grep. 

Jeg gikk mange mange runder med meg selv  og valget falt på å flytte tilbake til Namsos der jeg har mine barn, familie, venner og nettverk. Heldigvis har jeg en utrolig forståelsesfull  kjæreste og samboer, og han støtter meg 110 % i min avgjørelse. Ettersom han har 2 1/2 år igjen på musikkvitenskapstudiene, må han følgelig bli boende i Trondheim. Jeg skal gjøre ferdig mine studier gjennom NKI, og flere prosjekter er allerede på gang - ikke noe å vente på!

Jeg har allerede leid meg et koselig lite hus i Namsos, og flyttedagen er nå på fredag. 

Energien, gleden og meningen med livet begynner sakte men sikkert å vende tilbake.

En ting er helt sikkert - jeg kommer til å tilbringe mye tid i Trondheim hos min kjære - for som sagt 20 mil er jo tross alt ingenting:)